Selvsnakk som holdt meg røykende

Setningen jeg brukte oftest, ble aldri sagt høyt. Det var en regnvåt tirsdag, ikke engang klokken ni, og jeg sto ved kontorvinduet med en sigarett mellom to fingre mens datamaskinen våknet bak meg. Radiatoren klikket, og vinduet sto en centimeter på gløtt, og jeg sa til meg selv det samme som jeg hadde sagt i årevis: «Jeg trenger dette for å komme i gang.»

Jeg begynte å røyke da jeg var 19. Da hadde jeg holdt på i 27 år. På det verste røykte jeg rundt 40 sigaretter om dagen. Kona mi begynte å røyke da hun var 18, og mellom oss hadde røyken funnet veien inn i nesten hvert rom i voksenlivet vårt. Kontoret. Kjøkkenet. Balkongen. Bilen. Det som holdt alt i gang var ikke bare nikotinet. Det var språket jeg pakket rundt nikotinet.

«Jeg trenger dette for å komme i gang.» Det var morgenreplikken. Den hørtes praktisk ut, nesten respektabel. Ikke nytelse. Ikke drama. Bare en liten justering, som å trekke en stol nærmere før du setter deg. Jeg brukte den før jeg åpnet innboksen, før vanskelige telefonsamtaler, før enhver oppgave jeg ikke ville begynne på. Jeg sa til meg selv at sigaretten hjalp meg å tenke, men det var aldri tenkingen den faktisk forbedret. Den ga meg et ritual, en pause, en døråpning mellom det ene og det neste.

Hvis noen hadde spurt meg da hvorfor røykere fortsetter å røyke, ville jeg ha gitt en av disse pene små setningene og kalt det ærlighet. Det var det som gjorde selvsnakk om røyking så effektivt i livet mitt. Det hørtes klokere ut enn den enkle setningen under: Jeg trente meg selv til å begynne nesten alt med en sigarett.

«I dag er ikke dagen.» Den setningen kom som regel innen lunsj. En krevende e-post. En forsinket betaling. Dårlig vær. Godt vær. For mye arbeid. For lite søvn. Det fantes alltid noe som kunne fungere som en grunn til å utsette å slutte. Jeg kalte det selvfølgelig ikke utsettelse. Jeg kalte det å være realistisk.

Den setningen fulgte meg hjem. Kona mi kunne være på kjøkkenet, sønnen min på rommet ved siden av da han var yngre, og jeg gikk ut på balkongen mens jeg sa til meg selv at jeg skulle ta meg av røyken når livet roet seg. Livet ble ikke roligere. Det ble lengre. Det er ikke det samme. Tjuesju år kan forsvinne inni en slik setning. Det kan også akupunktur, hypnose, terapi, nikotinplaster, Allen Carrs bok, urtesigaretter som luktet som et fuktig skap, og alle de andre forsøkene jeg stablet opp underveis.

«Jeg liker det fortsatt.» Det var setningen som til slutt hørtes falsk ut i mine egne ører. Jeg husker den kvelden fordi ingenting dramatisk skjedde. Kald te på bordet. Askebegeret fullt igjen. Leiligheten bar på det gamle, innestengte røyklaget familien min hadde lært å leve med. Jeg tente en ny sigarett og hørte setningen komme nesten på automatikk.

På det tidspunktet hadde nytelsen veldig lite med saken å gjøre. Jeg smakte ikke noe spesielt. Jeg sank ikke inn i noen privat nytelse. Jeg holdt bare et mønster i gang. Tenne. Trekke. Slukke. Åpne balkongdøren. Lukke balkongdøren. Lete etter lighteren. Gjenta. Når en vane har fylt dagen din lenge nok, begynner den å låne ord som ikke lenger hører til den. Nytelse var et av de ordene.

Det var vendepunktet for meg. Ikke et stort løfte. Ikke en seremoni med den siste sigaretten. Bare den plutselige flauheten over å høre mitt eget manus for tydelig til å tro på det lenger. De tre setningene hadde arbeidet på meg i årevis. De fikk vanen til å høres nyttig, midlertidig og selvvalgt ut. Nyttig om morgenen. Midlertidig ved lunsj. Selvvalgt om kvelden. Det er en sterk forkledning.

Da jeg så det, ble noe stillere inni meg. Jeg følte meg ikke heroisk. Jeg følte meg mindre lurt. Sigarettene hadde ikke bare trent kroppen min. De hadde også trent forklaringene mine. Hver gang jeg tente en, hadde jeg en setning klar til å føre handlingen forbi samvittigheten min. Å se det løste ikke alt på én dag. Det gjorde noe bedre. Det gjorde meg ærlig.

Jeg husker fortsatt kontorvinduet, den lille sprekken med kald luft, skjermen på laptopen som lyste opp bak meg. Jeg husker balkongdøren hjemme. Jeg husker askebegeret som ikke lenger så stygt ut fordi det hadde blitt en del av møblementet. Vaner bor i detaljene. Det gjør også setningene som beskytter dem.

Ingen av de setningene ga meg en plan. De viste bare hvor stille en vane kan snakke. Hvis du en dag vil lese mer, skriver J. Freeman om den rolige veien i guiden sin.