Jeg kan slutte å røyke når som helst? En ærlig test

Setningen «Jeg kan slutte å røyke når som helst» har spart utallige sigaretter for nærmere gransking. Den høres rolig ut. Den høres voksen ut. Den gir den som sier det, det siste ordet før vanen rekker å stille noen ekte spørsmål.

Jeg brukte den setningen i årevis. Jeg brukte den som 19-åring, og jeg brukte den etter 27 år som røyker, da jeg var nærmere 52 enn 22. På det verste røykte jeg rundt 40 sigaretter om dagen, og setningen lå fortsatt der som et lite juridisk skjold på tungen.

Myte 1: I morgen beviser kontroll

I morgen er praktisk fordi den aldri trenger å komme forbi skrivebordet, kaffen eller kjøreturen hjem. Man sier setningen i et nøytralt minutt og låner den roen til å beskrive hele avhengigheten.

Den ærlige testen er ikke teoretisk. Den kommer klokken 07:30 med kaffen, klokken 11:10 etter en anspent telefonsamtale og klokken 18:00 i trafikken. Der begynner setningen å krympe.

J. Freeman kjenner dette fra årene på kontoret. Han kunne la være å ta én sigarett for å føle seg disiplinert, og en time senere oppdaget han at føttene bar ham bort til vinduet, som om dagen allerede hadde tatt avgjørelsen. Kall det gjerne røykefornektelse om du vil, men det ser sjelden dramatisk ut. Det ser ryddig ut. Derfor varer det.

Myte 2: Å utsette betyr frihet

Folk forveksler utsettelse med valg. Hvis en person kan sitte gjennom et møte, en flytur eller en familiemiddag uten å tenne en sigarett, ser vanen valgfri ut. Problemet er det som fyller tomrommet mens personen venter.

Et fritt valg holder seg stille når det ikke er tilgjengelig. Avhengigheten fortsetter å telle. Den følger med på døren, klokken, heisen og været. Den gjør neste sjanse til å røyke om til en liten avtale skjult i løpet av dagen.

Slik var livet mitt mot slutten. Jeg røykte hjemme. Jeg røykte på jobb. Kollegene sluttet å legge merke til det. Jeg kunne komme meg gjennom et møte, men sigaretten etterpå sto allerede klar før møtet var over. Det er ikke fleksibilitet. Det er planlegging.

Myte 3: Å innrømme problemet betyr svakhet

Dette er den vanskeligste delen av setningen. «Jeg kan slutte å røyke når som helst» beskytter ikke bare vanen. Den beskytter egoet. Så lenge setningen lever videre, slipper man å si det som gjør mer vondt: Jeg sitter fast, og verktøyene jeg fortsetter å bruke, virker ikke.

Den erkjennelsen føles tung, men den er renere enn selvbedrag. Viljestyrke alene hjelper bare et fåtall. Nikotinerstatning kan hjelpe noen. Medisiner kan hjelpe mer. Selv sterke kombinasjoner lar mange bli stående fast underveis. Det sier ikke at folk er svake. Det beskriver en hard avhengighet og metoder som ofte ikke tar folk hele veien.

Jeg lærte det etter akupunktur, hypnose, terapi, nikotinplaster, Allen Carrs bok, urtesigaretter og timermetoden som gjorde hver time til en liten rettssal. Ingen av de mislykkede forsøkene betydde at jeg manglet karakterstyrke. De betydde at jeg fortsatt prøvde å vinne en krangel med vanen i stedet for å tre ut av den.

Det er det større mønsteret bak setningen. Den høres ut som selvtillit. Oftere er den beskyttelse. Den holder oppgjøret trygt på det teoretiske planet, der stoltheten kan overleve urørt og ingenting trenger å endre seg.

Det nyttige øyeblikket kommer når setningen slutter å høres sterk ut. Da kan man se på vanen uten å late som om den imponerer. Da begynner den virkelige fremdriften.

Hvis den setningen fortsatt lever i hodet ditt, er det ikke stoltheten som trenger mer trening. J. Freeman skriver om den rolige veien som til slutt satte punktum for den krangelen i guiden sin, steg for steg og i et menneskelig tempo. Målet er ikke å bevise at du kan slutte når som helst. Det er å slutte å trenge den setningen i det hele tatt.