Par som har røyket sammen i 27 år

Den første sigaretten jeg husker å ha delt med kvinnen som skulle bli min kone, var utenfor en liten kafé, så sent at bordene ble tørket av. Hun var 18. Jeg var 19. Lighteren var rød og billig, av den typen som forsvinner i en lomme og kommer tilbake med riper.

Ingen av oss kalte det en begynnelse. Vi ga ikke noe løfte. Vi var unge, og røyken mellom oss føltes som enda en liten ting som hørte kvelden til: kaffekopper, slitne stoler, en bussholdeplass et sted lenger nede i gata, det private språket til to mennesker som likte å stå tett sammen.

Når det føltes som vårt

For oss føltes det å røyke sammen ikke som et problem i begynnelsen. Det føltes som selskap. Én sigarett etter en tur. Én etter mat. Én mens vi ventet på en buss som tok altfor lang tid. Jeg rakte henne pakken, hun tok en, og gesten føltes nesten øm. Ikke dramatisk. Ikke farlig. Bare kjent.

Det er den stille faren ved en felles vane. Den låner varmen fra personen som står ved siden av deg. Sigaretten er ikke lenger bare en sigarett. Den blir pausen etter en samtale, påskuddet for å gå ut, den lille gjenstanden som går fra den ene hånden til den andre når ord ikke trengs.

Det så jeg ikke da. Jeg likte at hun aldri dømte meg. Hun likte at jeg aldri holdt noen tale. Vi var begge for unge til å forstå hvordan taushet kan bli til tillatelse.

Hva tjuesju år gjorde

Årene gjør en rekvisitt til en del av inventaret. Kaféen forsvant fra hverdagen vår, men sigarettene ble igjen. De fulgte oss inn i leide rom, arbeidsdager, måltider, krangler, late kvelder, tunge måneder og vanlige tirsdager.

Da sønnen vår kom, sluttet kona mi under graviditeten og ammeperioden. Hun gjorde det jeg ikke klarte. Så roet livet seg igjen, jeg røykte fortsatt, og det gamle mønsteret kom tilbake. Jeg bærer min del av det. Ikke som en dramatisk bekjennelse. Bare som et faktum. Sønnen min er 22 år nå, og han vokste opp med en vane som begynte før han fantes.

På det verste røykte jeg rundt 40 sigaretter om dagen. Til sammen røykte vi omtrent tre pakker. Tallet ser stygt ut når jeg skriver det nå. Den gangen var det delt opp i små øyeblikk, så det så mindre ut enn det var. Morgen. På kontoret. Hjemme. Etter middag. Før leggetid. Én til fordi hun tok en. Én til fordi jeg også tok en.

Da var det ikke lenger romantikk. Det var bare vedlikehold med to stoler.

Den delen jeg overså

Jeg pleide å tro at det å slutte å røyke når man er et par måtte bli en konkurranse. Den ene lykkes, den andre føler seg anklaget. Den ene feiler, den andre føler seg trukket tilbake. Så vi holdt tonen mild. Vi unngikk press. Vi unngikk også ærlighet.

Den første sigaretten fanget oss ikke fordi den var magisk. Den overlevde fordi den fulgte oss. Den festet seg til omsorg, tretthet, rutine og høflighet. I årevis tok jeg det at vi ikke kranglet om røyking for fred. Det var ikke fred. Det var vanen som lærte å føle seg hjemme hos oss.

Da jeg endelig sluttet, sluttet kona mi også. Ikke fordi jeg prekte til henne. Ikke fordi en av oss ble sterkere enn den andre. Endringen kom da røyking sluttet å se ut som noe som tilhørte oss, og begynte å se ut som noe som hadde tatt oss til låns i 27 år.

Jeg tenker av og til tilbake på den røde lighteren. To unge mennesker ved et lite kafébord, uten å vite hva de tok med seg videre. Jeg klandrer dem ikke. Jeg skulle bare ønske de hadde visst at en felles vane fortsatt har en utvei. To mennesker kan gå ut gjennom den samme døra, uten å dytte hverandre.

Hvis du tenker på å slutte å røyke sammen med partneren din, skrev jeg guiden for den typen felles utfordring: rolig, privat og uten å gjøre hjemmet til en rettssal. Den gir dere en bredere vei å følge i deres eget tempo, uten å be noen av dere om å vinne en kamp.